Kopiert, men ærlig (4/7)

Svenske Refreshments fortsetter ufortrødent med sin dyrking av rock 'n roll og r&b slik den ble spilt på 50-tallet.

Dette er fjerde plate i rekken fra svenske blues- og rock'n'roll-band jeg anmelder. Alle har vært bra, og Refreshing Classics er intet unntak. The Refreshments har lang historie og et utall plater bak seg. De har faktisk solgt en halv million plater opp gjennom årene! Dette er et band som ikke ser noen grunn til å forandre sin formel - det er rullende rock og svingende r&b som gjelder. Denne gang har bandet tatt for seg 15 relativt kjente covere av blues- og rock'n-roll-artister bandet tydeligvis har hentet inspirasjon fra. Det er kvalitet og respekt i tolkningene, selv om det selvsagt kan diskuteres om bandet tilfører noe.

Jukebox er eneste originale låt på plata og handler om at de ikke lenger finnes deres favorittmusikk lenger i jukeboksen. Låta er et greit utgangspunkt for resten av plata, som altså handler om å gi et lite innblikk i den rikholdige rocketradisjonen fra 50 år tilbake. Derfra og ut kommer det klassikere på rekke og rad, med materiale fra kjente navn som Fats Domino, Chuck Berry og Jerry Lee Lewis til mer ukjente størrelser som Jimmy McCracklin, Danny Wolfe og Little Bob & The Lollipops.

Mesteparten er rask, dansbar rock som det er umulig å ikke få fot av. Alle fans av Rockpile og Dave Edmunds vil vite hva som er i vente. Bandet er nesten som en forlengelse av det legendariske britiske rockebandet Rockpile, og flere av platene deres er forresten produsert av Rockpile-gitarist Billy Bremner. Det dreier seg om doble gitarer, et særdeles svingende piano og et komp som aldri glipper. Saksofonen gjør seg også veldig godt i dette lydbildet. En og annen ballade er kastet inn, men ofte er dette det svakeste materialet.

Høydepunkter er hardtsvingende versjoner av Berrys Talking About You, McCracklins Georgia Slop, som det er vanskelig å mislykkes med, Amos Milburns Down The Road Apiece med kul koring, og briljante Pucker Paint. Sistnevnte hadde jeg faktisk ikke hørt før, og det er en strålende rock'n'roll-låt. Mer kjente låter som The Fat Man og High School Confidential synes jeg blir litt flate, kanskje fordi de er ihjelspilt fra før eller at det er vanskelig å tilføre noe til originalene.

Kort sagt er dette musikk å digge, og bandet har full kontroll på sjangeren. Vokalen til Joakim Arnell er bra, og musikerne er gjennomført dyktige. Trekkfaktorer er at det kan diskuteres hvor mye nytt og spennende som tilføres originalene. Ikke alt for mye, er jeg redd, men for all del, god årgangsmusikk kan jo ikke høres for ofte. Det andre som trekker ned er en viss danseband-faktor som innimellom truer med å vise sitt stygge hode, spesielt i den litt flate saksofon-lyden. Men stort sett landet bandet i trygg avstand fra denne bastardsjangeren. Kjøp anbefales til fans av Rockpile - og dansere.