Dagsavisen:Bjølsen Valsemølle fortjener et langt større publikum enn det kanskje har.

Platen «Mohammeds café» (2009) var ikke et kreativt blaff fra Bjølsen Valsemølle. Årets vinterportrett av folk, følelser og velkjent bylandskap signert et band som feirer 30 år som plateartister, viser et evigungt instinkt for den klassiske melodirocken, den som tuftes på viser og røtter og blues. I valg av melodiføringer og innstilling videreføres også en umiskjennelig Oslo-tone som de deler med blant andre Trond Granlund. Bandet som for lengst er blitt lokalhelter med «Vålerenga kjerke», fortjener i likhet med forannevnte et langt større publikum enn de kanskje har. Temaene på «Kong Vinter» er klassiske, men som innen all heimstaddiktning er nærmiljø, gjenkjennelige figurer og allmenne historier eviggrønt materiale. Trond Ingebretsen er en låtskriver som skiver med hjertet uten å miste hodet av den grunn. Politikk, lokalkoloritt og relevante hjertesukk om et samfunn i endring preger låtmaterialet, enten de synger om Vålerenga, det tapte Oslo («Har ei tante», «Strømsveien 12») eller musikergleder («Psykedelisk jazz»). Skarpere låter er «Grensa til ydmykhet», «En vei hjem» og tekster om å bli eldre. Låter som «Linedanseren 2» tilfører nå BV et skjær av nærhet og alvor, og den mest markante av disse sangene er «Tidas elv», tilegnet bandmedlem Martin Aune (1963 - 2011). Gjennomgående inneholder lydbildet nydelige detaljer som stryk og banjo, samt arrangementer som skuler over Atlanteren. «Kong Vinter» viser først og fremst Ingebretsens styrke som låtskriver, og et band med varme og rause ambisjoner om å løfte sangene høyt over gjennomsnittet.