OPPLAND ARBEIDERBLAD: Bøygard

Blågras på Skrindo

Bøygard, som består av søstrene Tove og Anita Bøygard, er en av mange som med stor selvtillit framfører musikken sin på dialekt. I dette tilfellet hallingdialekt, noe som må sies nærmest være en banebrytende målform i så måte – ja, bortsett fra bergensk, da.

På Blågras på Skrindo har søstrene fått storfint besøk på hjemgarden: Jonas Fjeld har tatt med seg hele gjengen i bluegrassbandet Chatham County Line, og sammen fyller de rollene som henholdsvis produsent og backingband. Albumet er spilt inn live i stua på småbruket, og det hevdes at lytter man ekstra nøye etter, vil man kunne høre lyden av sauebjeller blande seg inn i søstrenes blågrasmusikk. Bøygard har på sine utgivelser vært gode til å skrive typiske «countrytekster» på norsk. De taler de som lever i samfunnets skyggeside sin sak, men de er heller ikke redde for å skrive om mer hverdagslige og trivielle ting. Ved siden av å skriveSunday morning coming down må man ha evnen til å formidle Always on my mind, også.

På Blågras på Skrindo er det sammenflettingen av tekst og melodi som gjør albumet. Hver for seg er søstrene egentlig ganske så ordinære vokalister, men sammen er de dynamitt pakket inn i bomull fra Mississippi. Sanger som Frank og Liv er eksempler på sanger der historier fra mennesker med en stappfull ryggsekk spiller hovedrollen. Lyrikken her er respektfull og vakker, men likevel ikke uten et viss glimt av humor. I Spring lett får Chatham County Line skinne litt ekstra, og det er på tempolåtene samarbeidet virkelig kommer til sein rett.

Amerikanerne er ingen masete virtuoser. De spiller sin bluegrass med hjertet utenpå flanellsskjorta, og Bøygard følger karene som skygger albumet igjennom. De flotte melodiene, de fine tekstene og søstrenes hjerte for sjangeren og historiene de formidler, gjør at Blågras på Skrindo rett og slett har blitt et amerikabrev på norsk det er moro å lese - om og om igjen.


Frode Hermanrud