Aftenposten: En humorists testamente

En livslang drøm ble virkelig for «ubåtkapteinen» før det ble for sent.

Harald Heide-Steen jr. sin kjærlighet til jazzen var ingen som opplevde ham på Down Town på 70-tallet, et øyeblikk i tvil om. Hva enten han sang eller spilte trommer, kunne den unge skuespilleren glede seg over et lydhørt publikum. Gode gener var da også på plass. Faren, Harald Heide-Steen sr., skal ha vært en kløpper på pianoet, med Errol Garner som forbilde, og en onkel på morssiden var Hein Paulsen. En meget dyktig trompeter som utvilsomt ville stått langt sterkere i norsk jazzhistorie om han ikke hadde vært samtidig med selveste Rowland Greenberg.

Unge Haralds jazzinteresse våknet da også på et meget tidlig tidspunkt. I 1955 besøkte han New York og hadde gleden av å lytte til Miles Davis og John Coltrane på Birdland. Dermed fikk 16-åringen nye forbilder i tillegg til Charlie Parker, altsaksofonisten som til da hadde vært hans fremste inspirasjonskilde.

Verbaljazz. I Rolv Wesenlund fant han en beslektet jazzfan. Sammen innførte "Wesensteen" hva de selv kalte "verbaljazz", og meget tyder på at Harald også kunne hatt suksess som jazzartist og ikke bare som humorist. Men til langt ut på 60-tallet var det fortsatt ingen som kunne leve av å spille jazz i Norge, og så falt valget hos denne begavede artisten i stedet på NRK og scenekunsten. "Lysthuset" er bare ett av flere stikkord.

Men kjærligheten til jazzen har han bevart, og omsider ble det studiobesøk nå i april. Opptakene fant sted på Musikkloftet, etter at det var blitt klart at kreftsykdommen hans var uhelbredelig. Initiativtager var Svein Erik Kristiansen, musikalsk leder ved Det norske teatret, og takket være ham gikk en livslang drøm i oppfyllelse.

Evergreens. - Jeg kunne nok ha sunget den inn for et par år siden. Kanskje den ville blitt bedre? Jeg vet ikke. Men motivasjonen ville nok ikke ha vært den samme, fastslår han i omslagsteksten, på et spørsmål fra Knut Borge om hvorfor han ventet så lenge med å utgi en vokaljazz-CD.

Det er da også med en klump i halsen og en tåre i øyekroken man lytter til fremføringen av en lang rekke av jazzens vakreste evergreens. Svein Erik Kristiansen, klaver, Bjørn Kjellemyr, bass, Hallgrim Bratberg, gitar, og Rune Arnesen, trommer, lar seg da også inspirere av den helt spesielle situasjonen til å hente ut sitt ypperste, klaversoloen i "My Foolish Heart" er rett og slett vidunderlig vakker.

Naturlig nok nekter svekkede stemmebånd Harald full rettferdighet som jazzutøver; vokalen er ikke hva den var, og blir fra tid til annen liggende noe tørt. Men evnen til å tolke temaene og hente noe helt spesielt ut av toner og tekst, er fortsatt upåklagelig. Trivelig lyder også duettene med barna Tiril og Frikk.