Ritas forsiktige hjerteslag

«Hjerteslag» er Rita Eriksens andre soloalbum - oppfølgeren til «Back to wonderland» som ble gitt ut for 21 år siden.

I mellomtiden har hun gitt ut fire album med broren Frank i duoen Eriksen, men også her begynner det å bli en del år siden forrige utgivelse.

Rita Eriksen synger på norsk denne gang, på Sola/Stavanger-dialekt. Hun gjør sine versjoner av låtene til favorittkomponister som Leonard Cohen, Gillian Welch, avdøde Townes van Zandt og Buddy Mondlock - sistnevnte ansvarlig for Eriksen-hiten «Coming down in the rain».

Også denne gang bidrar Mondlock til å gi Rita Eriksen kommersiell skyvekraft. Han er ansvarlig for den glade opptempomelodien som på norsk er gitt tittelen «Karl Johan». Ingvar Hovland har gjendiktet teksten - som på norsk er blitt en rallende glad historie om festlige og følelseshete individer fra den norske periferien som møtes til kjærlighet og dans midt i det norske sentrum, på festgaten Karl Johan i Oslo. Her klinger feler og banjoer, og Rita synger som ei frekk og livsglad bondejente med fest i bein, hode og armer.

Ikke overraskende er «Karl Johan» blitt en gjenganger på norske radiostasjoner i sommer.

Hvilepuls

Men det er litt for få av denne type låter på «Hjerteslag». Albumet er i stor grad preget av hvilepuls - av velarrangerte og velspilte ballader: Vakre, men også kontrollerte.

Rita Eriksen har en stor stemme. Hun har en rekke ganger bevist sin evne til å tilføre enkeltlåter det lille ekstra. Vi hører det på Eriksen-klassikere som «The water is wide», «I was falling in love», «Bound by love» samt i Vamp-klassikeren «Tir'na noir», en låt som radiolytterne og Vamp-fansen aldri synes å få nok av. Men jeg savner den virkelig gåsehudframkallende låten på «Hjerteslag». «Di eina», melodi av David Rawlins og California-artisten, er i nærheten, det samme er «Alexandra reise» av Leonard Cohen og Sharon Robinson - begge med tekster av Ingvar Hovland, samt avslutnings- og tradlåten «Eg vandra langs med elvå» med tekst av Bjørn Kallevig.

Men alle merker det lille ekstra. Og i lengden blir antallet følsomme og lengselsfylte ballader i meste laget. Noe av dynamikken forsvinner - og følelsen av at Rita & Co. hele tiden leter etter den perfekte balladen blir litt irriterende.

Sjel i stemmebåndet

Det er befriende hver gang tempoet settes opp. Til og med moderate midttempopoppere som «Aller sista verset» av svenske Dan Fogelberg og tekst av Ingvar Hovland hjelper på. Og når hun drar seg ut av den moderate rootsballade-stilen hvor instrumentene ofte bare klinger fint til vakker stemme og vakker melodi - uten å utfordre eller utdype dem, så skjer det noe på «Mine tårer»: Her beveger hun seg i retning av kraftfull og nedpå folkrock. Ole-Kristen Zweidorff spiller et remjende rått feleriff. Og rytmene og de elektriske gitarene river som skummende bølger i en opprørt Nordsjø. Mer av dette!

Rita Eriksen synger imidlertid så flott så flott på «Hjerteslag». Det er så man kan tro at hun er født med innlagt sjel i stemmebåndet. Men hva med å legge litt mer sjel i å finne råere og mer farefulle opptempolåter? Du behersker disse også, Rita.

«Hjerteslag» går i forsiktig tredjegir hele tiden. En behagelig kjøretur uten noen form for overraskelser, verken positive eller negative.

Beste låter: «Mine tårer», «Karl Johan» og «Eg vandra langs med elvå».