Allemannsodden

En bok og en plate. To gaver fra 82 år gamle Odd Børretzen til oss alle.

Vi hevder allemannsretten når det gjelder Odd Børretzen. Han er det landskapet ved fjorden som hverken grunnrike private eller Feste Eiendom fikk tinglyst. Han er den landsbyen i Frankrike der vi fortsatt har råd til et kvistværelse og en espresso på fortauet. Vi har ikke turt å bygsle vår bit av ham, for de kontraktene løper bare i 99 år, ikke sant? Så furet værbitt er han at vi forveksler ham med grunnfjellet.

Maskulinitet. Nå har han gitt oss syv sørgelige og tre triste, og vi, som trodde han hadde gjort sitt beste, blir lykkelige og littegrann klokere i all hans tristesse.

Lars Martin Myhre får gjenfornyet tillit, selv om skipper Børretzen for lenge siden mer enn antydet at man ikke trenger gitarist. Myhre er rett og slett lykkelig bundet til masten. Musikken han skriver og spiller er sydd til tekstene som ledige lindresser til en mannekropp. For det er sann maskulinitet dette er.

«Jeg skal ut å seile, bror. (-) Jeg har gjort det før min venn.»

Se bare på bildet av de syv solblide og steinvaskede musikanter der de står så skulder ved skulder at det ikke er plass til annet enn samspill mellom dem. Alle får alle, og alle får en, og han heter Odd. Det finnes ingen musikksjanger som heter kameratskap, men du kan høre den i hver rille på denne samlingen – og i menyen «røyk og øl og setersmør».

Humor. Eller hør på solidariteten med den ulykkelig jenta på jazzklubb i Bekkelaget Blues, og på lydhørheten og beundringen for «De gamle musikantene». Og humoren, mann, den du humrer deg glad av som i forsvaret av Hanna Winsnes «- en skummel prestefrue fra 1886 – en sånn som laget suppen på halen og kastet oksen, uten å tenke på negrene¿».

Ikke alle sporene innfrir våre høye forventninger, men «Hjemmeparty Blues» innledes likevel med beskjed: «Jeg er et lite rikmannsbarn, sånn som alle mine venner. Jeg er alene hjemme nå, det er alle som jeg kjenner.»

Tegner også. Odd Børretzen er også tegner og har bidratt til høstens vakreste bok Glad som ei lerke, en formfullendt fryd som forfatter Margaret Skjelbred har gitt undertittelen – død som ei sild, så der har vi tristessen igjen, men i en tapning så sprudlende og sann at den kaller på julepapir og silkesløyfe og høy og stille lesning og latter.

Forordet er en e-post fra tegner til forfatter der Børretzen skriver at han har innsett at han «liker damer mye bedre enn menn». Hverken bøllen eller sleipingen slipper unna Børretzens perfide strek, mens kvinnene gjennomgående får blomstre.

Noen av tekstene er satt slik at tekstbildet poengterer innholdet som når teksten om Hr. Listig har fått form av en slange. Odd Børretzens strek er morsom, og han har avistegnerens evne til å kline til i ett grep, som med samme Hr. Listig.

Skjebneskisser. Margaret Skjelbred har lekt fram 31 mennesketyper, eller 31 speil der en bør kunne finne noe av seg selv og kanskje få gapskratten i vrangstrupen. Se hvordan den drevne forfatteren evner å gjøre et lite vers til en hel skjebne:

Hr. Flittig var så flittig som en maur.

Han slepte sammen tusenvis av staur

og bygde seg et hus som nådde skyen.

Det var det høyeste i hele byen.

Der satt hr. Flittig aller øverst oppe.

Han tittet ut og tenkte: – Skal jeg hoppe?

Som er en skjønner, er det ikke akkurat barnevers hun har skrevet. De får heller gå til Serafim og Plym og lese om høyhusbygging.