Varm melankoli

Ujevnt fra folkekjær veteran

Det er ikke det at Odd Børretzen har laget en dårlig plate, langt der ifra, eller snarere tvert imot. Den vidunderlige kombinasjonen av varm melankoli, følelsen for jazz og blues og de skarpt poengterte fabuleringene fungerer strålende i de beste av de syv sørgelige og tre triste. Og Lars Martin Myhre gjør som alltid en flott jobb med musikken.

På noen av sangene kan en riktig nok få inntrykk av at Børretzen har gjort det litt for lett for seg, «Hjemmeparty Blues» og «Dårlige tider» er tilsynelatende mer preget av politisk korrekthet enn evnen til å undres over det hittil utenkte.

«Blues til min bestefar på farsiden» og «De gamle musikantene» er derimot historiefortellinger proppfulle av paradokser og muntre innfall. Og blant perlene skinner «Man tager tolv egg» aller sterkest, et elegant forsvar for Hanna Winsnes, hun med kokeboken fra 1846.

Og til sist sier Børretzen trolig et foreløpig farvel med vakre og muntermelankolske «Paradise Bay»: «Jeg heiser mine slitne seil, jeg kaster loss og drar, nå er jeg faktisk klar, min venn».