Vemodig seilas

Tre fantastiske sanger og syv ålreite, på fint avskjedsalbum fra vesentlig norsk duo.

Odd Børretzen er snart 82. De tre platene han laget sammen med Lars Martin Myhre i perioden 1995-2002 kommer til å bli stående i norsk populærmusikk. Det vil de beste sangene på denne også gjøre. «Definitivt deres siste plate» het det i presseskrivet til «Kelner!» i 2002. Heldigvis ble det ikke slik. De to båtsangene som starter og slutter dette albumet, «Enda En Gang» og «Paradise Bay» låter nemlig som den definitive rammen for et siste album fra Odd Børretzen og Lars Martin Myhre. De står seg dessuten mot det beste de har gjort.

Så sterke i ord, melodi og vemodig musisering er disse to sangene, at det meste imellom ville bleknet. Børretzen er fortsatt så god med ord, at hærskarer av yngre norske band burde lytte og lære om timing, tone, stil og det å faktisk ha noe å fortelle. Musikalsk lener han og Myhre seg som vanlig mot blues, jazz og shantys, med eminente medspillere. Ikke alle tekstene framstår like godt som sanger denne gang, men foruten åpningen og finalen er «Blues til min Bestefar (på farsiden)» et eksempel på Børretzen og Myhre på sitt aller beste. Totalt er deres siste plate litt ujevn, men de beste sangene gjør «Syv Sørgelige Sanger og Tre Triste» til en (foreløpig?) fin finale på et bemerkelsesverdig platesamarbeid.



HØYDEPUNKT: «Enda en gang» og «Paradise Bay»